Ukens kåseri handler både om å redde verden og om å erstatte kapitalismen.
Skal vi redde verden, må kapitalismen erstattes, sier noen. Det høres både befriende enkelt og mistenkelig vanskelig ut på samme tid: Befriende, fordi det gir oss én stor skurk å peke på. Mistenkelig, fordi skurken også er den som har betalt både strømregningen, matbutikken og ferien vår – helt fram til den dagen vi bestemte oss for å bli moralske.
Den japanske filosofen Kohei Saito mener vi må tenke helt annerledes: en vekstfri verden, og en form for kommunisme der det er vanlige folk – ikke markeder, ikke milliardærer og ikke «effektiviseringskonsulenter» – som bestemmer hva som faktisk er nok. Det er en idé som både provoserer og frister: Tenk om det går an å leve bedre ved å produsere mindre, forbruke mindre og stresse mindre?
I dette kåseriet deler Svein-Yngve Madssen målsettingen. Kloden kan gjerne reddes, og jeg heier på alle som har en plan. Men jeg er langt fra like sterk i troen på løsningen – i hvert fall på mine egne evner til å gjøre det riktige, konsekvent, frivillig og helst uten å måtte gi slipp på noe jeg akkurat har vent meg til.
Gå inn på lenken under og lytt:
