I ukens kåseri på Radio Riks Oslo gjør Svein-Yngve Madsen noe så gammeldags som å minne oss på det vi egentlig vet, men som vi stadig vekk glemmer i farta: Det viktigste barn kan lære seg, er ikke nødvendigvis å stave seg gjennom «skole», «skjerm» og «skjema». Det viktigste er å bli skikkelige folk. Sånne mennesker du faktisk orker å sitte ved siden av på en lang busstur. Mennesker som ser deg, og som – i mangel på en bedre superkraft – i det minste prøver å forstå.
Og her kommer den litt ubehagelige delen: Vi snakker mye om «å vinne debatten». Som om samtaler er en slags idrett der noen skal bæres på gullstol og andre må rydde garderoben etterpå. Madsen peker på noe enklere – og mer krevende: Vil du overbevise et menneske, må du først vise at du er interessert i mennesket. Ikke bare i meningen deres. Ikke bare i argumentene. Men i personen som sitter der og tenker dem. Det betyr å stille spørsmål du ikke allerede har svaret på. Å tåle et lite øyeblikk av stillhet. Å la den andre få være mer enn en motstander i kommentarfeltet.
For alternativet, antyder han, er ikke et nøytralt «tja, da blir det litt mindre hyggelig». Alternativet har egen dramaturgi. Det starter med at vi slutter å lytte. Så begynner vi å forenkle. Så begynner vi å mistenkeliggjøre. Og plutselig er det ikke lenger så viktig å forstå – bare å få rett. Da får du typen som Trump: En politisk stil der volumet blir beviset, og der forakt kan presenteres som styrke, bare den sies med riktig selvtillit. Når det skjer, blir det fristende å trekke seg tilbake til enklere relasjoner: De som ikke krever noe av deg.
Så kanskje er det dette Madsen vil fram til: Lesing og skriving er verktøy. Viktige verktøy, absolutt. Men verktøyene kan brukes til alt mulig – også til å hamre løs på hverandre. «Å være skikkelig folk» er ikke et fag du blir ferdig med i tredje klasse; det er mer som en livslang øvelse i å se opp fra skjermen og spørre: Hvordan har du det – egentlig? I kåseriet advarer han mot en framtid der vi enten ender opp med å beundre de mest bråkete menneskene, eller å forelske oss i de mest behagelige maskinene. Mellom de to ligger den litt stillere, men langt viktigere ambisjonen: Å prøve å forstå.
Gå inn på lenken og lytt:
